Deling koster mer enn det smaker

Hans Kristian Enge, gruppeleder for Innlandet Arbeiderpartiet på fylkestinget

I debatten om Innlandet har det versert påstander om at staten tar hele regninga for en eventuell oppdeling. I inngangen til helgen så tydeliggjør regjeringen ved kommunalminister Bjørn Arild Gram (Sp) at dette kun vil handle om en begrenset og nøktern del av kostnadsbildet. Så av de anslåtte oppsplittingskostnadene på cirka 115 millioner kroner, så dekkes noe, men ikke alt.

Det er en grei oppklaring. Men det er ikke engangskostnadene som er det viktigste i et lengre perspektiv, det er de 60 millionene som spares årlig på politikk og administrasjon fra delingstidspunktet. De kommende årene vil det ved en oppsplitting brukes hundrevis av millioner kroner mer på sjefer og byråkrati, noe som rammer tjenester som utdanning, kollektiv, vei, kultur, næring og tannhelse.

Samtidig tydeliggjøres det fra fylkeskommunedirektøren bekymringsfulle tall på gjeldsutviklingen og inntektssiden ved en eventuell deling. Nye, mindre enheter vil være dårligere rustet for å møte framtida på flere områder. Ved å bli blant de minste fylkene, med store demografiutfordringer, så er det fare for at akkurat dette vil sentralisere ressurser og makt til mjøsområdet.

Mange prøver å skape en annen historie, men små fylker med store demografiutfordringer og med svekka økonomi, vil være dårligere rustet for å tiltrekke seg nye arbeidsplasser og desentralisere tjenestene. For egentlig er det en annen sentraliseringstrend som overses i debatten. Vi er i konkurranse med andre deler av det sentrale Østlandet. Både arbeidsplasser og næringsutvikling kan forsvinne fra Innlandet. Hvis vi ender opp med å stå med noen av de minste fylkene i Norge vil det kunne være andre som kommer foran Innlandet.

Jeg oppfordrer alle til å se framover og se mulighetene. Innlandet er Norges grønne lunge. Vi har meget spennende industrinettverk og etableringer i vår region. Vi har tradisjonsrike næringer som landbruk og reiseliv som er av Norges sterkeste. Det som kjennetegner alt dette er at det er felles for Innlandet og følger ikke de gamle fylkesgrensene. Offentlig flytting av statlige arbeidsplasser krever også en sterk region for å posisjonere seg for dette, ikke flere små fylker som krangler seg imellom.

Innlandet har for eksempel fått økte tilskudd gjennom Innovasjon Norge, som gjør at vi spesifikt kan utløse flere større prosjekter enn tidligere. I 2019 hadde Oppland og Hedmark cirka 25 millioner kroner hver i ramme til bedriftsutviklingstilskudd og investeringstilskudd i distrikt. I 2021 var tilsvarende ramme for Innlandet cirka 65 millioner kroner(!) Det er også mulig å se hele fylket under ett, noe som gjør det mulig å øke tilskuddet til gode enkeltprosjekter med stor samfunnsnytte. Dette er midler forbeholdt kommuner utenfor det sentrale mjøsområdet.

Nå om dagen går sesong 2 av Lykkeland på NRK. Denne rådgivende folkeavstemningen handler slik jeg ser det om hvor vidt vi skal bruke pengene på å gå i revers, eller om vi skal bruke ressursene på å gjøre Innlandet til det nye lykkelandet med våre grønne ressurser og kompetanse. Det er fortsatt mulig å gripe mulighetene, men da har vi ikke råd til sløsing.

%d bloggere liker dette: